Norske Kunst- og Antikvitetshandleres forening
Anders Guldhaug - kort referat

Norges Kunst- og Antikvitetshandleres Forening støtter det meste av det som sies i forslaget til endring av § 23 i kulturminneloven. Gruppen vil imidlertid bli sterkt berørt av endringene. Det er om lag 60 handlere som er organisert i foreningen. Alle er pålagt ”skraphandler”-protokoll. Det betyr at alt som selges må registreres og legitimeres. Alt som blir kjøpt får 14 dagers karantene. Man sjekker proveniens så langt det er mulig på ting som kjøpes opp. Ved tvil avviser man kjøp, men dette er ofte vanskelig ved salg fra private hjem. Kjøp i utlandet er annerledes, og ved kjøp fra andre auksjonshus stoler man på sine kolleger.

Innad i foreningen er det etablert varslingssystem ved for eksempel tyveri, men tilbakekjøp og beslag kan være farlig, og trusler forekommer. Den internasjonale organisasjonen sender også meldinger om stjålne gjenstander med mer. Medlemmene forsøker å praktisere bestemmelsene i UNESCOs konvensjoner. Schøyen-saken, som man ser er blitt noe mer nyansert i ettertid, bidro til økt fokus på dette temaet hos folk flest, og antikvarbokhandlerne har blant annet innskjerpet sin praksis.

Innføring av bestemmelser om proveniens kan være vanskelig, og de ulike reglene kan skape problemer. Bransjen ønsker klarhet i krav ved innførsel av kulturgjenstander, selv om de er blitt noe klarere. Bransjen føler seg mistenkeliggjort, men det understrekes at den er først og fremst er en seriøs bransje som baserer seg på seriøse pris- og verdifastsettelser. Den er imidlertid tillitsbasert både i forholdet mellom kjøper – selger og i forhold til myndighetene. Det norske markedet er snevert og lite spesialisert. Man ser en tendens i retning av færre forhandlere, og sterkt økende tuskhandel i gråsonen av privatpersoner med stor omsetning. Viktige utfordringer er internetthandel og lokale messer og markeder. Mye blir omsatt i mørke og skjult mellom folk. Den svarte handelen er større enn den offentlige, og dette skaper ulike konkurranseforhold. Bransjen opplyser sine kunder om eksportforbudet, men har ingen oversikt over hvor mye ”stråmannssalg” det er.

Forslaget om et innkjøpsfond som arbeidsgruppen har lansert er en god idé, og støttes av foreningen. Det vil kunne bidra til at gjenstander som bør inn i museer kommer dit i stedet for å selges ut av landet. Det vil også kunne virke preventivt overfor et svart marked. Antikvitetsbransjen kan leve godt med det presenterte forslaget. Mynter og forslaget til forbud knyttet til disse er greit. Det er imidlertid knyttet store utfordringer til det masseproduserte materialet. Her kan bestemmelsene hindre handel. Det er grunn til å stille spørsmålet: Hvor mye pressglass trenger man?

Det søkes hele tiden om utførsel av bildende kunst, og her er Blomqvist en stor aktør. Bondeantikviteter er likevel det mest populære. Foreningen mener det må være grenser for hva som skal stues bort i magasinene. Tepper dreier seg nesten om ren import, og det er etablert egne grenser for disse. Det er behov for mer informasjon om innførsel, da flere stoppes på grensen på grunn av uvitenhet.

Dialogen mellom forhandlerne og museene er god, og bidrar også til å oppdage forfalskninger. Et eksempel på dette er myntene som Kulturhistorisk Museum avslørte som falske. Forhandlerne skal følge forskriften. Viktige kulturminner skal ikke forlate landet, men bransjen ønsker klare regler som kan etterleves.